Ingen må falle utenfor

Det viktigste i denne saken er ikke bare hvordan grensene tegnes, men hva endringene vil bety for folk i praksis. Vår bekymring er at en reform som skal gjøre ting bedre, også kan føre til større forskjeller mellom folk og større risiko for utenforskap.

Dette innlegget er skrevet av Ung Bjørndal.

Vi mener at ting må bli bedre. Særlig når det gjelder forebygging, ressursfordeling og bydelsøkonomi. Men store endringer er ikke gode i seg selv bare fordi de er nye. De må være planlagt på en måte som faktisk styrker nærmiljø, tjenester og tilbud for dem som bor der. Ikke bare noe man velger å gjøre, også håpe på det beste og at ting løser seg underveis.

Det er dette som gjør mange urolige. Hva skjer dersom de ulike delbydelene blir kastet ut i større bydelstrukturer? Når områder med ulike behov og levekår blir del av nye helheter, er det en reell fare for at forskjellene ikke blir mindre, men større. Ikke bare på papiret, men i hvordan folk opplever hverdagen, tilhørigheten og tilgangen på hjelp og tilbud.

Dette handler også om avstand. Hva skjer med bydelstilbud, møteplasser og tjenester dersom de i praksis kommer lenger unna? Blir det flere reiser, mer tid brukt på transport og høyere terskel for å oppsøke hjelp? For noen vil dette kanskje være mulig å håndtere, men for andre kan slike barrierer være nok til at de faller fra.

Forebygging virker best når den er nær, tilgjengelig og lokalt forankret. Derfor må vi være varsomme med endringer som kan svekke den lokale nærheten før man vet hvordan dette faktisk skal løses. Hvis målet er å skape noe bedre, må det også merkes der folk bor.

Derfor holder det ikke å spørre om reformen er riktig eller gal i prinsippet. Det avgjørende er hvordan den eventuelt gjennomføres, og hvem som får definere hva som skal bli bedre. Medvirkning kan ikke være noe som skjer på siden av prosessen eller en formalitet man må krysse av, men en del av hvordan man faktisk finner løsninger. 

Spørsmålet må være hvordan denne muligheten skal brukes til å løfte områdene og styrke tilbudene til befolkningens fordel. Det må finnes en tydelig plan for hvordan endringen skal gjennomføres på en måte som skaper mer inkludering, ikke mindre. Mer nærhet, ikke større avstand. Mer rettferdig ressursfordeling, ikke større forskjeller.

For dette er kjernen i saken: Vi trenger ikke endring for endringens skyld. Eller endring som vi håper kan gjøre ting bedre. Vi trenger endring som gjør ting bedre. Men da må målet være klart fra start: færre forskjeller, sterkere nærmiljø, bedre forebygging og mindre risiko for at folk faller mellom stolene. Ikke høyere risiko for at folk faller mellom stolene.

Ingen må falle utenfor fordi en endring som skulle gjøre ting bedre, i stedet gjør avstanden større, de lokale stemmene svakere og forskjellene dypere.

Ung Bjørndal er et prisvinnende ungdomsinitiativ på Bjørndal. Les mer om dem på deres nettside og følg dem i sosiale medier. Innlegget er skrevet etter forespørsel fra redaksjonen.